Frå 1964 til 1967 vart kraftstasjonen Tysso II bygd ut i Skjeggedal. Under anlegget vart det bygd gondolbane frå inst i Ringedalen opp mot høgfjellet, mot ”Vinkelen” ved Nibbehøl. Derifrå gjekk det vidare ein taubane mot Rypehalsen. Dette gjorde det enklare å frakte opp utstyr og folk, men det var i bratt terreng der naturen kan vera lunefull.
Gondolbanen var skrekk og gru for folk med høydeskrekk og noen ganger for alle andre også. Det er ikkje kven som helst som synes det er morsomt å henge og slenge i kuling, langt mindre i orkan, med 400 meter fritt fall til steinrøysa under seg. Arne Stalheim gjorde det han måtte likevel og forteller:
Det var en kveld jeg skulle på kurs i Odda måtte dra ned med gondolbanen. Det var mørkt og det blåste noe aldeles jævlig. Det var forbudt å kjøre. To mann hadde ansvaret for kjøringa, Georg Vasby og en kar fra Ølen. Jeg bad Hans snakke med dem mens jeg sjekket vindmåleren. ”Hvis det blåser for mye klipper jeg den av.” ”Her blåser det over 30 sekundmeter,” sa Vasby. ”Det blir ingen kjøring”. ”Hva viste vindmåleren?” spurte han da Arne kom. ”Aner ikke, den virket ikke, ledningen er sikkert blåst av.” ”Jeg kjører ikke. Det er nummeret før orkan.” ”Du kjører. Hvis ikke ringer vi storsjefen.” Vasby gav seg og kjørte ”med Guds lykke”, som han sa. Hans ble med. Vi fylte stein i gondolvogna for at den ikke skulle slenge bort i taubanebukkene. På veien ned måtte vi stanse foran hver bukk for å vente på en pause i vindkastene. Når den kom, skreik vi KJØR! Vi kom oss ned mens vi lå med ryggen inn mot den ene veggen i vogna og beina inn mot den andre. Spent fast.
